Stavanger Domkirke

Domkirka i Stavanger ble bygget i første del av 1100-tallet og er den eldste kirkebygget vi har i Norge. Den er også en av de middelalderdomkirkene som har behold sitt utseende og er den eneste kirka som har vert i bruk siden 1300-tallet. Kirken minner folket fra Stavanger om at det er en gammel by og at det er bønnerom for hele byen og vitner om en helt unik kontinuitet.

Kirka er bygget av stein og er ganske liten utenpå, i forhold hvordan det føltes når man var inni den. Under krypten, noe som er gulvet i midtgangen finner man eldre skilletter fra 1000-tallet. Da ville faktisk folk bli begravet under kirken. Men i ettertid ble disse likene flyttet over til en massegrav ute på sola. En regner 1125 som byggeåret for kirken. Dette er en kirke som er blitt tydelig forandret over tiden, og det kan man se på hvordan stilen forandres på utsiden. I 1272 ble stavanger rammet av en stor brann og måtte fornye et helt nytt kor i øst og nytt våpenhus i vest, og alt ble forandret til gotisk stil. Kirken kan i dag deles inn i tre deler; våpenhuset, skipet og koret.

Gulvet inne i kirken var av jord med gravsteiner på og var en svært populær begravelsesplass for byens befolkning. Når reformasjonen kom til Norge i 1536-37 ble mye av det middelalderske inventaret plyndret og brent. Etter dette kom stavangerrenessansen og skiftet mye av hvordan kriken så ut inni og det ble mer populært med snekkerarbeid som altertavler, prekestoler, stolrader og annet inventar. På disse snekker-arbeidene ble det malt fargerike religiøse motiver og portretter av luthersk ikonografi.

Maleriet av Jørgen Erikson og et par andre fragmenter er de eneste som er igjen fra denne perioden, men kirken har også en rik samling av barokk kunst, som foreksempel prekestolen. Den kjente prekestolen som står i kirken ble laget av Andrew Smith og blir regnet som en av de desiderte hovedverkene i norsk barokk.
Man finner også 5 epitafer som er minnetavler over kjente menn og deres familier som skulle hedres ved å henge i Stavanger domkirke. Dette er ett trekk fra denne tiden, at rike og familier med mye makt hadde behov for å lage sitt ”område” i kirken.